Otto stiftet familie og slo seg ned i Oslo i et stort hus som etterhvert ble bolig for en stor-familie og folk på rømmen fikk også husrom der til tider. Otto engasjerte seg i motstandsarbeidet og opererte som illegal kurer. Men i 1943 ble han arrestert og satt på Grini, rom 8, brakke nr 9. Her fant Otto likesinnede og et godt kameratskap oppsto, her ble det sunget og diktet. Otto skrev noen av sine mest kjente viser her, bl a "Kjære lille Torill" - en hyllest til datteren til en medfange, hun ble født mens faren satt fengslet. En annen kjent vise fra den tiden er "Det har vi" - humoristisk sak full av galgenhumor om fordelene ved å sitte inne. Julen 1944 var det kommet så langt at vokterne slakket på strengheten og visegjengen fikk sette opp en julekabaret og fikk opptre for de kvinnelige fangene. Påsken 1945 var det nesten slutt, da kom visen "Det lakker mot vår" - og så var friheten der.
For Otto ble det ny familie - gift på nytt og Atle ble født i 1956. Det ble nye turneer sammen med søster Gerd og nye viser kom på løpende bånd. I 1948 kom "En grønnmalt benk" som ble mektig populær. Et nytt kapittel i Ottos liv startet, han ble ansatt i NRK i 1957, et kompaniskap som skulle vare frem til 1979, da var Otto blitt 70 år. Han ledet programmet Søndagsposten der mange visekunstnere fikk sin debut. Noe som plaget Otto, var fremveksten av nynazismen. Dette skrev han om i visen "He is dead, but he wont lay down".
En fantastisk karriere for Otto Nielsen tok slutt - og ble kronet med melodien til Alf Prøisens "Du ska få en dag i mårå". Atle Nielsen avsluttet sin fortelling om sin far med denne visen.
Mange av oss som var der husker godt Otto og visene - det var fint å få høre dem igjen, lite sånt på radio nå for tiden. De som ville kunne kjøpe plate med overspilling av de gamle 78 platene, fint å ha i samlingen.
Så ble det kaffe med noe attåt, loddsalg og glade vinnere.
