Har pensjonistene det for godt ?
Spørsmålet var et sentralt tema i
professor Victor Norman sitt foredrag på medlemsmøtet i november. Forventningene var store - 72 medlemmer var kommet for å høre svaret. Men professoren mener nei, de har det ikke
for godt, men bildet er nyansert - noen har det topp, andre ligger lavt.
Professoren fortalte at han kommer fra en svært politisk familie der søskenflokken delte seg i to fraksjoner, en lyseblå og en lyserød de de politiske diskusjonene gikk varmt. Selv er han lyseblå og samfunnsøkonom fra NHH der han også har et professorat.
Generelt er det store sprik mellom de som har mest og de som har minst. Det gjelder pensjonister såvel som andre folk. Statistisk er det nå menn i 50-årene som kommer best ut økonomisk. Men for bare 20 år siden var det pensjonistene som totalt kom dårligst ut økonomisk.
Velferdsstaten med innføring av Folketrygden i 60 årene er det moderne samfunnets motstykke til velferdssystemet i det gamle bondesamfunnet. Da fikk de gamle hjelp av de unge ved å komme på kår (føderåd) og sikret sin alderdom ved å inngå en avtale med de unge som overtok bruket. Kårytelsene sto i forhold til brukets størrelse og var dermed bærekraftig for gårdsdriften. Gjennom Folketrygden ble dette et kollektivt system det samfunnet overtok ansvaret for eldre og syke. Dette fungerer også så lenge det er balanse mellom yrkesaktive og ikke-yrkesaktive. Men nå - eldre lever lengre, færre er yrkesaktive - noe som fører til ubalanse mellom gruppene.
Pensjonsutgiftene vil øke formidabelt fremover og behovet for eldreomsorg øke. Utfordringene for samfunnet blir: hvordan klare pensjonsutgifter, hvordan opprettholde eldreomsorg hjemme og på sykehjem, hvordan møte krav fra nye pensjonistgrupper som er vant til romslig økonomi. Hvis velferdsstaten må gi tapt - hvis standard på offentlig helse- og omsorgstilbud blir redusert, vil det private markedet øke. Da blir det som i ordtaket: "Det er bedre å være rik og frisk enn fattig og syk" Da kan vi være på vei tilbake til det delte samfunnet.
For å kunne beholde den offentlige velferdsstaten, må vi tilpasse den til et bærekraftig system. Et virkemiddel kan være skattetilpasning. En beregning viser at en skatteøkning på 6% må til for å opprettholde dagens standard på omsorg og pleie i det offentlige.
Professoren inviterte til spørsmål og kommentarer.
Eli Ludvigsen refererte fra et orienteringsmøte om ny teknologi i sykehgjem og for eldre generelt. Med mange nye og fikse dubbeditter kan penger spares og omsorgspersonale forsvinne - den menneskelige kontakt blir redusert. Vil dette bli greit ?
Flere tok ordet og ikke uventet ble det postfolks ve og vel som kom i fokus. Postens medgang og motgang - og nå for tiden nedgang, engasjerer også postpensjonistene. Vil det være arbeid til alle, vil mange bli erstattet av roboter ?
Et dagaktuelt tema er at vi blir flere, hver dag kommer folk over grensen, de vil også ha et arbeidsliv - og et nytt liv. Arbeidsplasser forsvinner og teknologien overtar, men dette er intet nytt. Vi må ha tillit til at nye arbeidsplasser er på plass når olje og gass etterhvert forsvinner et stykke ut i fremtiden.
Vi hadde hatt en svært tankevekkende stund og et interessant foredrag. Professoren ble takket med varm applaus og blomsterbukett. Så var det kaffe, snitter og samtaler rundt småbordene - mange tråder å nøste i etter et slikt foredrag.
